Denne uken har Hjemmet laget en reportasje om meg og bakgrunnen for at Mitt Liv boka ble til. Jeg synes det er har blitt en fin reportasje og håper at min historie kan hjelpe andre til å ta tak i livene sine før det er for sent.
Vi har fått tillatelse fra Hjemmet til å legge ut artikkelen.
Hjemmetreportasje
Tekst: Nina M. Rambøl
Foto: Jørn Grønlund
Randi vet hvor dyrebare minnene blir når noen du er glad i plutselig blir borte.
Da tragedien inntraff var hun 28 år, lykkelig gift med Morten og mor til to jenter på tre og fem år. I likhet med ektemannen var Randi yrkesoffiser innen Hærens Sanitet. De hadde nettopp flyttet inn i nybygd hus på Rælingen i Akershus.
Fredag 26. april 1991 skjedde det: – Morten var på fallskjermjegerkurs, og jeg selv gikk på et kompanisjefkurs. Om morgenen våknet jeg grytidlig avat jeg syntes det banket på soveromsvinduet mitt. Da jeg tittet ut, var det ingen der. Det var en flott dag, med strålende sol, men jeg følte meg nedstemt og sliten, forteller Randi.
Hun er vokst opp utenfor Narvik, men flyttet sørover som 16-åring og ble en av de første jentene her i landet
som gikk Forsvarets Gymnas i Halden. Senere tok hun befalsskole og krigsskole.
– I klasserommet delte jeg pult med en kollega, Roger Utakleiv. Klokka 11.15 på formiddagen isnet det plutselig til i hodet mitt. Det var som om en iskald pil ble skutt rett inn.
«Akkurat nå skjedde det noe forferdelig! » sa jeg til Roger.
«Slutt å tull’a!» sa han. Vi skulle ha felleslunsj den dagen, men jeg følte meg ikke i form til å snakke med noen, så jeg kjøpte meg litt mat og et «Kvinner og Klær» og satte meg for meg selv i kantinen.
Hovedtemaet i bladet var sorg, jeg satt der og leste om hvordan fire kvinner på ulikt vis opplevde sin sorg. Klokka 13.15 ble jeg hentet i klasserommet. Jeg skulle melde meg på sjefens kontor. Der og da visste jeg… Jeg brydde meg ikke engang om å sette på meg uniformsluen, det er jo strenge regler for slikt. På sjefens kontor ventet feltpresten. Han fortalte at Morten var omkommet i en fallskjermulykke klokken 11.15 på formiddagen.
Minner gir trøst
– Under begravelsen kom Randis kollega Roger bort til henne: «Hvordan kunne det ha seg at du hadde
den reaksjonen akkurat på det tidspunktet, Randi? »
– Jeg har tenkt mye på det, men jeg har ikke noe svar. Det bare var sånn, sier Randi. Når hun forteller om sorgen som hun og ungene har vært igjennom, er hun saklig og nøktern. Sorgen er fortsatt til stede, men den er gjennomarbeidet, og på plass.
– Min primære oppgave ble å ta vare på jentene. Da jeg kom til barnehagen den dagen, var søsteren min og en venninne der. Alle ungene var så stille og alvorlige, husker jeg, de sto i samlet flokk og forsto nok at det hadde skjedd noe leit. Det første den eldste datteren min sa da jeg fortalte henne at pappa var død, var: «Da blir det synd på farmor, for han var gutten hennes. »
– Til å begynne med var det så mye praktist som måtte ordnes, og ungene skulle jo tas vare på. Det tok sikkert et halvt år før jeg tok inn over meg at Morten aldri skulle komme hjem igjen. «Jeg er 29 år og alene med to små jenter, » husker jeg at jeg tenkte en dag.
Randi begynte i en sorggruppe, og gjennom den fikk hun hjelp til gradvis å åpne opp for sorgen.
– Hjemme sørget vi sammen, jentene mine og jeg. De sov på Mortens plass i sengen, og skiftet om å ha på seg den rutete flanellsskjorta som han hadde likt så godt. På sitt vis klarte de å sette ord på det de følte.
«Vi er som et puslespill der det mangler en brikke, » sa den eldste.
Da hun var i femårsalderen, sa den yngste: «Jeg skulle ønske at alle kan bli født og dø samtidig, så hadde vi sluppet å bli lei oss.» En gang hun var lei seg, sa hun til storesøsteren: «Det er urettferdig at du fikk ha pappa to år lenger enn meg!» Hele tiden spurte de meg om alt mulig når det gjaldt faren. Jeg vet jo ikke alt om Morten, så det var mye jeg ikke kunne svare på. Fortsatt er det mye de lurer på. De vil huske faren og vite mest mulig om ham, derfor tar de til seg alt jeg kan fortelle. Gjennom jentene mine har jeg sett hvor viktig
det er å ta vare på minner, sier Randi.
Eter at hun ble enke, la Randi den militære yrkeskarrieren på hylla og utdannet seg til psykiatrisk sykepleier.
Hun valgte å jobbe med forebyggende helse og psykiatri knyttet til krise, sorg og død. I dag driver hun eget firma,som blant annet driver sorggrupper og gir støtte til mennesker som skal dø.
Ikke bare sorg
– Det høres nok veldig trist ut, men faktum er at det er givende å få lov å hjelpe. Jeg ser at de erfaringene jeg har gjort, kommer andre til gode, og jeg får selv nye erfaringer når jeg møter mennesker i vanskelige livssituasjoner.
I størst mulig grad setter Randi sammen sorggruppene i forhold til alder og livssituasjon. – Det er en fordel at de har mest mulig til felles. Jeg legger ikke bare vekt på psykisk støtte, men også praktisk hjelp i forhold til ting som bank, økonomi, det å skifte dekk og så videre. Er det hull i taket hos en enke, så må det hullet fikses… Sorg eller ikke. I sorggruppene ser jeg at de som har få minner om den avdøde, føler det som ekstra sårt og fattig. Det er derfor jeg har valgt å lage en slik bok, sier Randi, og trekker frem en tykk bok. De fleste sidene er tomme... – Det er fordi vi skal skrive den selv, som et testamente til dem som kommer etter oss, forklarer hun. Øverst på sidene angis det hva de kan fylles med. Temaene er alt fra matoppskrifter til spørsmål om vennskap eller det å bli eldre. Tro og liv, ferier og reiser, helse, hobbyer, musikk, barndomsminner og fremtidsdrømmer.
– Tanken er at vi skal skrive litt i den gjennom hele livet. Hvert liv er unikt, og jeg tror de fleste mennesker i ulike perioder kan ha behov for å fortelle om hvordan livet er og ble. Ofte tar vi oss ikke tid til å lytte heller, og plutselig kan det være for sent. «Hva var det han sa om det, egentlig? » «Hvordan laget hun de gode lefsene? » Eldre kan bruke den til å fortelle om livet sitt til barnebarn og oldebarn. Demente kan ha den med seg på sykehjemmet. Samtidig som den gir minner og opplysninger til dem som kommer etter, kan en slik loggføring av livet også skape nyttige refleksjoner hos den som skriver, mener Randi.
Det som ble utslagsgivende for at Randitok initiativ til boken, er at hun i fjor mistet sin beste venninne, Turid, en enke med to sønner på 20 og 23 år. Randi kjente et sterk savn etter en bok fylt med minner om venninnen, slik hun var før sykdommen satte sitt preg på henne. – Turid snakket ofte om at hun måtte skrive ned viktige ting fra livet sitt. Da kreften spredte seg til hjernen, klarte hun ikke å gjennomføre det. Det fikk meg til å innse at vi må skrive om oss selv mens vi kan.
Randis liv etter at hun ble enke har ikke bare dreid seg om sorg. Gleder og gode hendelser har skapt nye kapitler i hennes «livs bok». Døtrene har fått seg gode utdannelser, et barnebarn er kommet til verden og Randi har møtt kjærligheten på ny. – Vi er gift og har en sønn på 13 år. Livet mitt har hatt mye smerte i seg, men jeg har ikke bosatt meg i smerten.
Foreløpig er Randis bok såpass fersk fra trykkeriet at hun ennå ikke har rukket å fylle den ut for egen del.
– Men jeg har stoffet klart i hodet og skal i gang nå. Det skylder jeg jentene mine.
nina.rambol@egmonthm.no
HJEMMET NR. 13/12 125
